For fem tusen år siden står en mann foran berget. Han holder en spiss stein som ligger godt i hånda. På berget har han risset inn silhuetten av en elg. Så begynner han det møysommelige arbeidet med å risse linjene dypere i berget. Elgen han rister er en kalv, som snur hodet mot en større elg. Den gamle elgfiguren har kanskje allerede vært risset i berget i flere hundre år.

Han som risser figuren lever, som resten av folket sitt, av fangst og fiske. Det er steinalder. Over hele verden i disse tidene risses og males det figurer i fjell og berg. I tusener av år blir bergkunsten stående der på fjellveggene, som håndfaste spor etter steinalderens mennesker, våre forfedre.

Kanskje ristet de disse elgfigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Eller kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Eller kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet?

Vi vet lite om hvorfor de risset disse figurene, og hva de betydde. Skriftspråk fantes ikke, så vi har ingen vitnesbyrd fra deres samfunnsliv og tankeverden. De eneste sporene vi har er redskapene som arkeologer avdekker, og de gåtefulle helleristningene.