Steinalderboplassen ved Inder Vavik

Tenk deg at ei dør i tiden åpner seg foran deg. Går du gjennom, reiser du ti tusen år bakover i tid. Det første du legger merke til er den stramme røyklukten fra et lite bål. Rundt de knitrende flammene sitter barn og gamle, kanskje deres oldeforeldre. De er sultne, og har ingenting å steke på bålet.

De venter på at de voksne skal komme tilbake fra fangst. De har vært borte mange dager nå. Matlagrene er tomme. Noen av de eldre barna holder utkikk fra berknausene. De speider utover havbassenget mellom holmer og skjær. Kommer de ikke snart?

Et rop! Noen har fått øye på båter ved de ytterste holmene. De voksne vender endelig hjem, men har de fått fangst?

De skinnkledde kanoene nærmer seg. Spenningen utløser seg i jubelrop. De sleper en hel kano full av store, feite seler. Mat til alle i lang tid framover, og gode skinn til å lage klær og telt av.

Ikke lenge etter sitter familien samlet rundt ildstedet. De sterker fisk over flammene, og kan endelig mette tomme mager. De voksne lærer barna å flå selene, og skille spekket fra kjøttet, ved hjelp av skarpe flintredskaper.

Steinalderboplassene ved Hammarvatnet var kanskje en slags fangsstasjon. Livet ved kysten har alltid vært en balansegang mellom overflod og nød. Men dagene da fisket og fangsten var rik, var gode. I det sola går ned i havet i vest legger steinalderfamilien seg i teltene sine for å sove med fulle mager, og en visshet om at de har mat i lang tid framover.

Mørket faller på, og du forlater denne tiden og dette livet som er så annerledes enn ditt eget. Du går tilbake ut døra, fram igjen til din egen tid.