Nygarden, år 530

Juni, en gang på 530-tallet.

Det er sommer, det er sol og varmt i været. Lek og latter fra ungjentene på gården fyller lufta. Barbeinte springer de rundt på tunet, hopper over steingjerdene som skiller inn- og utmark og jager opp sauene som dorsk gresser på enga under sommersola. Beitemarka er full av saftig og næringsrikt gress og dyra har god appetitt. Mange av sauene fikk lam nå i vår, og det er godt å se, og ikke minst viktig, at de spiser seg fete før vinteren setter inn. Med alt det saftige gresset på enga, er det stor sjanse for å samle mye og godt for til overvintringa i fjøset. Slik at dyra berger over vinteren. Kornet spirer og modnes ute på åkrene, store stykker med pløyd mark ryddet for stein av generasjoner på gården bugner av aks som bøyer seg i den lette sommerbrisen. Resultatet av den årelange steinryddinga ligger i store røyser i nedkant av åkrene. Mennesker og dyr er mette. Det er den lyseste tiden på året, og det meste av aktiviteten på gården foregår utendørs. Livet er godt.

Folk fra alle gårdene i mils omkrets samler seg til midtsommer, sommerens festdag, med bålbrenning, sang og dans, mat og drikke. Mye skal klargjøres til den store feiringa, men hun er heldigvis ikke alene om arbeidet. Døtrene hjelper til når hun klarer å få fatt på dem. Men under sommersola stikker de seg bort når de kan. Grisen ble slaktet for noen dager siden og i kveld blir det blodpølse og svartsuppe, med godt øl til. Til midtsommerfeiringa tar de med seg det saftige grisekjøttet.

Hele huslyden er med når midtsommerfesten skal organiseres. Alle har sine egne oppgaver, til og med barna og gamle bestefar som nesten er helt blind. Heldigvis er han fortsatt klar i hodet og kan bistå med råd om både ølbrygging og hvordan man best blidgjør gudene. Han vet hvem som er gravlagt i de forskjellige gravhaugene rundt huset, og passer på at alle lærer seg navn og i hvilken rekkefølge forfedrene deres har levd. Alt dette er viktige forberedelser til feiringen av solsnu, ferdig våronn, grøden som vokser på markene og god høst når den tid kommer. Har man ikke guder og forfedre på sin side, blir både avlinger og dyr magre. Mennesker kan komme ut for ulykker og sykdom, og i verste fall kan gården brenne ned.

Det er kveld, og mørket faller på selv om det sjelden blir helt mørkt nå på sommeren. Hun går på leting etter barna inne blant trærne ved gården. Plutselig lyser himmelen opp, et lite sekund er det som midt på dagen! Hun ser opp og en gnistrende bue brer seg over fjellene, fjorden, hele horisonten. Det er som de ser selve veien solgudens hest vandrer på over himmelen! Dette må jo være et tegn fra maktene, om et godt og fruktbart år. Et varsel om tider som skal komme.