Vangfeltet: Gjenstanden forteller

Året 1989. En voldsom vinterstorm har gjort ende på flere furutrær på Vang-feltet, og et av rotveltene har dratt med seg et praktfullt sverd opp av jorda. Den skadde haugen må graves ut for å sikre innholdet og dokumentere graven. Arkeologen løfter forsiktig opp det medtatte og irrede metallstykket hun har renset fram. Intrikate mønstre trer tydelig fram i overflaten. Hun ser med en gang at dette er et svært uvanlig stykke – dekoren og formen er fremmed for disse trakter. «Hvordan har dette vakre smykket funnet vegen til Oppdal?» undrer hun.

Den skapes i år 818, i ei smie i Irland. Smeden åpner støpeforma, og et rikt ornamentert stykke bronse åpenbarer seg. Nå gjenstår finpussen og montering av edelsteinen i midten. Så er beslaget klart til å pryde omslaget på den hellige boken på alteret i klosterkirken.

Året 847. Det irske klosteret plyndres og står i brann. Vikingen kiler kniven innunder bronsebeslaget og brekker hele stykket løs fra bokomslaget. Egil holder det i hånden et øyeblikk og beundrer den røde steinen i midten og de gylne dyrefigurene som omkranser den. «Sigrid skal ha denne!»

Året 848. Egil tar ikke lenger til seg mat, feberen herjer i kroppen hans. Han forstår at han ikke kommer seg hjem til våren. «Gi denne til Sigrid når dere kommer hjem,” sier han, “hun må få den – det lover du meg!» Hallgrim lover. I det han forlater sin døende venn kikker han ned på gjenstanden og den vakre, røde steinen. Han tar fram kniven fra beltet, og vipper steinen ut med knivspissen. Kanskje får han endelig betalt boten etter holmgangen med Torstein.

Året 849 i fjellbygda Oppdal. En ung kvinne med et lite jentebarn i armene kommer ut døren. Hallgrim ser med en gang ansiktet til sin døde venn i barnet. Han har gruet seg til overrekkelsen av dødsbudskapet og beslaget – og nå angrer han bittert sin egen grådighet i Dublin der han brøt løs edelsteinen. Sigrids stein.

Året 883. En kjærlig kvinnehånd ligger over sin mors hånd på dødsleiet. Moren har fortalt Ingrid historien om det eiendommelige bronsebeslaget. Ingrid føler et savn og en forbindelse til faren hun aldri møtte. Hun bestemmer seg for å ta beslaget med seg til smeden. Han kan feste en draktnål til baksiden. Ingrid vil bære det som smykke på kappen og hedre sin far.

Året 911. Gravhaugen står ferdig bygget over likbålet til fru Ingrid. Hun falt for den samme feberen som tok hennes far på andre siden av havet for mange år siden. Hun hauglegges i sin staseligste drakt, med de kostbare smykkene og perlene på brystet. Ilden og de ofrede hestene har hjulpet henne på reisen over til dødsriket. Restene fra likbålet skal ligge her under haugen til evig tid.