På begynnelsen av 1900-tallet demmet grunneier Anders Refsnes (1879-1939) opp dammen på høyden ved gården sin for å produsere is. Isen som ble produsert i den nye isdammen skulle holde laksen, som ble tatt i nøtene på gården, kald og fersk under transport inn til Trondheim.

Isdammen på Refsnes ser i dag ut som en hvilken som helst liten dam. Men da det ble produsert is her, arbeidet folkene på gården med dammen gjennom vår, sommer og høst for å holde vannet rent og klart til isen la seg. Vann med planter og grums gav dårlig iskvalitet og uønskede bakterier. Det var også viktig å holde isen blank om vinteren og snørydding tok mye tid. Snø og sørpe gav dårlig kvalitet på isen. Når isen på dammen var tykk og hard kunne isskjæringen starte.

For å skjære ut isen hadde man en issag. Først skar man store blokker ut av isen, i en størrelse som var håndterbar for folk. Men det var likevel tungt arbeid å få isblokkene opp av dammen. For å hjelpe seg i arbeidet hadde de en issaks. En hjemmelaget heiseanordning ble festet til hestesleden, og isblokkene ble heist opp av vannet ved hjelp av saksa. Slik slapp folkene selv å være for mye i kontakt med det iskalde vannet, og man sparte på kreftene. Etter at isen var kommet opp i sleden, ble blokkene fraktet til ishuset på andre side av neset. Dette var gravd inn i bakken og hadde tykke plankevegger mot øst og nord. Veggene i huset var fylt med sagmugg, så her holdt isen seg kald til langt utpå sommeren.

Isknuseren hørte også med til isproduksjonen, den knuste isen til småbiter som deretter ble fylt i kassene med laks.

Isdammen ligger fremdeles her, en fortelling om fersk laks og foretaksomhet for ikke mange tiårene siden, men likevel fra så lenge siden at elektrisk produsert is var uvanlig.