En gang i eldre jernalder, for over 1500 år siden, ble ei kvinne gravlagt i ei røys høyt oppe i skråninga på Refsnes. Med seg i graven fikk hun noen av sine eiendeler, og over graven bygde slekt og venner ei røys som minnesmerke over kvinnen.

Over tid ble den ene gravrøysa til over 40 røyser samlet i et stort gravfelt. Gravene var godt synlige fra Selnesbukta og innseilinga til Sørfjorden. Fra røysene kunne de døde skue ut over land, strand og sjø og passe på gården og slekten.

Årene gikk og tidene skiftet. Den gamle norrøne åsatroen forsvant gradvis da kristendommen ble innført i landet. De gamle tradisjonene med å gravlegge de døde i røys og haug ved gården ble erstattet av nye kristne ritualer med begravelser i vigslet grunn på kirkegårder.

Tilbake lå de gamle røysene på Refsnes, glemt, og etter hvert som århundrene gikk, gjemt, overgrodd og nedvokst av busk og kratt. De gamle begravelsene og sporene etter folkene før oss og deres liv og død ble skjult under viltvoksende vegetasjon og villnis.

1500 år etter kvinnen ble begravd i røys på Refsnes ble det gamle gravfeltet gjenoppdaget av arkeologene. Og for at alle skulle få oppleve røysene i det vakre landskapet som omgir dem og ta del i historien, måtte de ryddes fram i lyset!

Siden har gammel og ung, grunneiere og arkeologer, skoleklasser og interesserte arbeidet møysommelig med å rydde fram de gamle gravrøysene. De har felt trær og fjernet busker, kratt og vegetasjon, i plaskregn og sol, vindstille og ruskevær. Etterhvert har små og store røyser dukket fram på den gamle hedenske gravplassen, røyser som gir oss muligheter til å få innblikk i en tidligere trosretning og hvordan menn, kvinner og barn en gang bodde, levde og døde her ved fjorden.

Røysene på Refsnes ligger igjen godt synlige. Slik de en gang var ment å vises i landskapet. Vi kan i dag stå og skue ut over det gamle gravfeltet og på nytt undres over fortidens mange mysterier. Slik kan det som ble skapt for lenge siden og det som skapes i dag gjennom rydding, tilrettelegging og tilgjengeliggjøring bli verdifulle elementer i kulturmiljøet også i framtiden.