Hva er egentlig hemmeligheten bak fremragende historieformidling?

Spørsmålet slo meg forleden dag mens jeg ruslet gjennom utstillingslokalene i Firenzes arkeologiske museum. Samlingene har en rikdom av gjenstander fra ulike steder og epoker. Etruskisk gravgods, statuer fra den romerske republikktiden, mer enn 4000 år gamle egyptiske steintavler og sarkofager.

Men museet forteller meg ingen historier.

Gjenstand på jakt etter ei historie.

Jeg får ikke vite mer om menneskene som lagde disse gjenstandene. Hvordan dagliglivet deres kunne vært. Hva de trodde på og hva de fryktet.

Gjenstandene i seg selv er praktfulle. Men uten sammenhengen og fortellingen er de bare vakre biter av kobber og stein.

Mennesket som biologisk vesen har ikke forandret seg mye siden steinalderen. Men omgivelsene våre og livene våre har blitt fullstendig ugjenkjennelig fra hvordan forgjengerne våre levde bare hundre år tilbake.

Min virkelighet er helt forskjellig fra den etruskiske bondens virkelighet for 2500 år siden.

Hvert menneske og hver tid har sin umwelt. I min umwelt bestiller jeg flybilletter på internett og flyr fra Trondheim til Firenze på noen få timer. Jeg leter meg fram til museer i Firenzes trange gater ved hjelp av kart og GPS på smarttelefonen min. Jeg skriver tekster om museumsbesøkene mine, og legger dem på nett der hvem som helst, hvor som helst, kan finne dem øyeblikket etter de er skrevet.

Den romerske konsulens umwelt, der han står modell for en marmorskulptur 140 år før vår tidsregning, er fullstendig annerledes.

Her ligger nøkkelen til god historieformidling.

Vi trenger å leve oss inn i tidligere slekters verden og virkelighet. Hvem var de? Hvordan var livene deres? Hvordan kommuniserte de? Hva levde de av?

Samtidig som god historieformidling bruker gamle gjenstander og bygninger til å levendegjøre fortidens umwelt, gir den meg også noe helt unikt. Den gir meg en mulighet til å se min egen virkelighet utenfra. Ved å leve meg inn i andre virkeligheter kan jeg forstå mer av min egen samtid. Jeg kan forestille meg livet uten flyforbindelser, internett og smarttelefoner. God historieformidling setter min egen umwelt i perspektiv, og utfordrer meg til å bli mer bevisst og til å se større sammenhenger.

Vi kjenner alle til oppfatningen av at «museer er kjedelige». Hvis vi er ærlige ser vi at det finnes en kjerne av sannhet i den fordommen. Det tradisjonelle museet setter gjenstander i glassmontre og tror det er nok. Det kjedelige museet ser det som sin hovedoppgave å verne gammelt gods i mørke magasiner, lukket for omverdenen.

Selvsagt skal vi bevare. Men bevaring må kombineres med levende formidling, og museene må finne sin plass i samtiden.

Fremragende historieformidling dreier seg ikke først og fremst om gjenstandene og bygningene. Det dreier seg om menneskene som skapte dem, og den tiden de levde i.