Vangfeltet: Villreinfangst i vikingtid
Åsmund sitter i skjul ved foten av fjellet. Litt lenger bort sitter nabojenta Sigrid på sin post. De har ventet siden grålysningen. Det er finnene som har sendt dem hit. De har holdt øye med dyra i flere dager og fulgt flokken. En kvikk kar de kaller Mǫttull har fortalt om en flokk på mange hundre dyr som driver i området. Vinden har snudd, og han tror de snart vil komme ned i dalen. Mǫttull kjenner villreinen godt. Kunnskapen sitter i blodet etter å ha levd tett på landskapet og dyra i uminnelige tider.
Oppdalingene reiste sørover fra Vang for to dager siden. Tolv vintre har Åsmund ventet, men nå skal han endelig få være med på reinfangsten. Og vise hva han er god for! Han drar i følge med onklene Geirr og Egil, begge erfarne fangstfolk.
Det er samme prosedyre hvert år – straks det siste såkornet er kommet i jorda, begynner Oppdalingene forberedelsene til høstjakta. Som alltid må hver gård ta sin tørn i den store dugnaden på fjellet. Villreinens årvisse vandring fra sommer- til vinterbeite har gitt folka i bygda mulighet til å høste store rikdommer. Fangstmetoden er effektiv, men krever forberedelser, organisering og kunnskap om villreinens adferd. Hardt arbeid i generasjoner har resultert i at det nå ligger over tusen fangstgroper på rekke, og sperrer trekket som krysser dalføret der ferdaveien går over Dovrefjell. Ledegjerda av treverk er godt kamuflerte innimellom den lave fjellbjørkskogen, og hindrer reinen i å passere mellom fangstgropene. De bruker sommermånedene til å sette i stand gropene etter vinteren, renske ut avfall, kontrollere og reparere trekonstruksjoner, gjerder og grave nye groper.
De har samarbeidet med finnene om dette i årevis – det er et fruktbart samarbeid for begge parter. De drar nytte av hverandres kunnskap og antall. De bytter varer, mat, tjenester, trolldomskunster og bygger allianser. Reinsjakta knytter sterke bånd mellom folk. Åsmund vet at nå er det mange dager, kanskje uker, til de ser bygda igjen. Lykkes de, vil de vende tilbake med fullasta kløvhester – store mengder kjøtt, skinn og gevir må ned fra fjellet. Ettertraktede råvarer med endestasjon langt utenfor Oppdals grenser. Noe bearbeides og foredles til ferdige produkter før det forlater landet, sjøvegen ut til handelssteder i Danmark, Irland, Frankerriket. Til gjengjeld kommer store rikdommer tilbake til Vang: eksotiske smykker, gullsmedarbeider, våpen og prestisjegjenstander av høy kvalitet. Og folk. Gjenstandene og de nye trellene er symbolet på Oppdalingenes økonomiske og sosiale makt.
Åsmund speider opp mot Blåhøe. Han er kald, men årvåken og forventningsfull. Hans oppgave er svært viktig. Dreier flokken i feil retning må han skremme dyra på rett kurs – mot fangstgroprekka. Hjertet gjør et hopp i det han ser reinsflokken runde fjelltoppen og samle seg et øyeblikk – før de slipper seg ned fjellsida som en gråbrun elv som flommer stille utover landskapet. Så mange har han aldri sett før! Lyden av klover og grynting fra hundrevis av struper blir gradvis sterkere etter hvert som flokken nærmer seg. Vinden står rett på og villreinflokken følger terrenget akkurat der de vil ha dem. Dyra er sjanseløse. Kroppen er i høyspenn og han kikker nedover mot Sigrid. Hun nikker tilbake og smiler. «Nå har vi dem!»