Vang i vikingenes verden
Eyvind Skjalgsson svetter i varmen og lemper reinskinn fra skipet over på ei vogn. Ask gjør det samme med gevirene. De er delt opp og pakket i bunter for å gjøre frakten enklere. Turen over havet denne gangen var særdeles dryg, og de lå 11 døgn værfast på Orknøyene. Velkomsten der er alltid varm, og det samme er maten. Men nå blir det godt å få skylt vekk smaken av gammelsau og torvbål med et realt krus irsk øl, sier Ask spøkefullt.
Mannskapet trekker de fullastede vognene mot markedet. Byen ble grunnlagt av vikinger for rundt hundre år siden, og krigerkongene har stort sett beholdt kontrollen. Her kan nordmennene trygt forhandle med landsmenn. På vegen nedover gata langs elva passerer mennene verksteder, smier, handelsboder og vertshus. Lukten av fersk mat og øl frister etter den lange turen, men først skal varene avleveres.
Ved enden av markedsplassen ser de en rødhåret skikkelse i rustrød kappe kantet med vevde bånd – der er Tord Raude! Ved siden av står Uva. Hun vinker mot karene og smiler. Uva ble født på den grønne øya, men moren hennes var fra Oppdal. Uva snakker fortsatt språket og er tolk for nordmennene. Boden til Tord og Uva er pakket full av støttenner, olje, huder og reip fra hvalross. Nå får de i tillegg varme skinn og gevir fra den ettertraktede villreinen. Tord betaler godt for varene. Han rekker dem en skinnpung fylt med sølvmynter og avklipte sølvbiter, samt en vakker ringspenne til kappen, lik den han selv bærer. Uva vinker mennene til seg og peker på en bod tvers over gata: «Hos Niall får dere tønnene med honning og salt som vi avtalte sist, handelen er allerede gjort opp. I kveld skal dere spise og drikke sammen med oss» smiler hun.
Den kvelden treffer mennene folk fra alle verdens hjørner. Noen av dem har eiendommelige, blå klesdrakter kantet med gull og hår svart som bek. Tungene deres lyder som Tors vogn over himmelen. Uva forklarer at de kommer fra Iberia, et land langt mot sør, og de er alltid ivrige etter treller. Ask mumler at et par treller kunne komme godt med i gårdsarbeidet hjemme. Eyvind ser spørrende mot Uva. «En god og vakker trellkvinne koster like mye som fire kyr, og en sterk mann kan koste mer» forteller Uvahun. Disse blåmennene, som hun kaller dem, driver for tiden prisene i været.
Dagen etter drar karene ut til den lille øya utenfor byen der trellene holdes samlet før de selges videre. Kvinner, menn og barn med jernlenker rundt halsen stilles på rekke så kjøperne får inspisere varene. Noen er magre, skitne, bleke. Slike har vi nok av hjemme, tenker Ask. «Hva med ham?» spør Eyvind. «For kraftig! Husk at vi skal fø ham også, han kommer til å ete som en okse!» Blikket faller på en litt mindre, senete gutt som står i andre rekke; «Se her! Slank, men frisk og sterk rygg. Han må jo være seig om han skal tåle fjellufta hjemme!»
De gjør opp med avklipte sølvbiter og forsegler handelen med et håndtrykk. I det de trekker trellen med seg over i skipet møter Eyvind blikket hans. Gutten sier noe lavmælt, på et fremmed språk. Ask svarer med et knyttneveslag.Tonefallet, mer enn noe annet, røper innholdet i ordene. Eyvind kjenner seg med ett uvel, men før han rekker å vende blikket vekk kommer en neve fra Ask, og gutten ramler om kull i dørken. «Best å begynne opplæringa med det samme», sierfnyser han