Slettringen fyr

Norges høyeste fyrtårn er 46 meter over havet, bygd i støpejern, og plassert på et lavt skjær utenfor fiskeværet Titran. Lampa tentes høsten 1923, og Sletringen fyr ble ledestjerna for fiskere og skipsførere. Å bygge fyret var en bragd.

Fyrvesenet henvendte seg til arbeidsformann Ole Martin Mork i den vesle bygda Dalsfjord i Volda kommune, sør for Ålesund. Fiskere og anleggsarbeidere fra bygda hadde gjennom generasjoner spesialisert seg i å bygge fyr, fyrlykter og sjømerker langs norskekysten. Ole Martin dannet et arbeidslag på 16-17 mann, og sammen med sønnen og ei kokke reiste arbeidslaget til Titran påska 1922. De måtte utnytte sommerhalvåret, og være ute i havgapet så lenge som mulig ut på høsten, med hensyn til vær og vind. Det ville ta to arbeidssesonger å bygge det nye fyret, og imens bodde arbeidslaget i det gamle og sov på bolstre pakket med treull. Med seg hadde de eget utstyr, bestikk og køyeklær. Forholdene var kummerlige. Arbeidslønnen på Sletringen var 1,60 per time.

Det høyeste punktet på Sletringen er drøyt 3 meter over havet. Ved kraftig uvær velter havbårene over skjæret. Støpejernstårnet kunne naturlig nok ikke bygges rett på steingrunn, og den første sesongen på Sletringen gikk med til støpearbeid av et 8,5 meter høyt, og 10 meter bredt fundamentet som tårnet skulle stå på. En sirkelformet betongmur til vern mot havet ble sammenkoblet med tårnfundamentet. To naust, to uthus og en oljebod ble bygd inn i betongmuren. Det ble også støpt skinnegang fra landing opp til fyret, for opptrekk av båter. Av utstyr hadde de en motordreven betongblander og to motorvinsjer. Ellers foregikk alt arbeid manuelt. 

Det høye støpejernstårnet ble reist andre sesongen. Tårnet var prefabrikkert og ble skrudd sammen på stedet. Støpejernsplatene ble vinsjet opp i høyden. Der oppe sto en mann på hver side, tok imot platen og brukte spett tredd ned i hullene slik at de passet når platen ble satt på plass. Mellom platene ble det lagt tettestry som på båter, og mennene slo med slegger når de strammet skruene. Bevegelser i tårnet førte til at de gjerne måtte stramme skruene 3/4 tørn allerede dagen etter. Fyret satte seg. Arbeidet var krevende, arbeidstempoet var høyt.

Selv når det er vindstille, hører du de voldsomme drønnene fra havbårene, som bryter seg gjennom alle hindringer på sin vei. Det fråder i hvitt hver gang en bølge treffer en av de mange lunefulle holmer og skjær utenfor Titran. Det staselige Sletringen fyr sto ferdig og klar til bruk i starten av oktober 1923.