Klüwerrøysa på Ørlandet

Mange ørlendinger deltok i en storstilt dugnad for å rydde og renske Klüwerrøysa fram fra all vegetasjonen som dekte til og skjulte gravrøysa. Etter hvert som trær og busker forsvant, ble røysa stadig større. Hvor stor og imponerende røysa faktisk er, kom som en overraskelse. 

Gravrøysa kalles Klüwerrøysa etter offiseren og antikvaren Lorents D. Klüwer (1790-1825), som skrev om den i boka Norske Mindesmærker. Noen tiår tidligere hadde også historikeren Gerhard Schøning besøkt Ørlandet, og blant annet sett på gravrøysene i Austråttområdet. Dette var ei tid da vitenskapsmenn var opptatt av å kartlegge landets geografi, historie og kulturminner. De reiste rundt, oppsøkte kjente kulturminner og lette iherdig etter til da mindre kjente spor etter fortida i landskapet. Deres arbeider la grunnlaget for mye av den kunnskapen vi har om våre kulturminner, som den store gravrøysa fra bronsealderen – Klüwerrøysa – i nærheten av Austrått camping.

I 2021 gikk vi i gang med å rydde røysa. Ikke mye av røysa var synlig, gjengrodd som den var av alskens vegetasjon. Arbeidet ble utført av dyktige entreprenører, og på dugnad av ivrige ørlendinger i alle aldre. Barn og voksne, skoleklasser, bedrifter og foreninger gikk alle til arbeidet med liv og lyst. Å få lov til å rydde og grave sin egen historie fram i lyset engasjerte. Entusiastiske fagfolk sto klare til å formidle undervegs, og stadig mer av røysa kom fram i dagen. Gjennom praktisk arbeid fikk folk kunnskap om både arkeologi, historie og skjøtsel av kulturminner.

Da skjøtselsarbeidet tok til visste vi at gravrøysa som skjulte seg under lyng, mose og trær var stor, men mange ble likevel overrasket da de fikk se hvor stor røysa faktisk er. Det vil si, akkurat hvor stor den egentlig er, vet vi ikke. Det er ikke alltid lett å se hvor røysa slutter og det naturlige høydedraget den ligger på begynner. Gravrøysa ble tidligere brukt som steinbrudd. Det forklarer hvorfor mye av sentrum i røysa er borte, mens den i ytterkantene velter seg utover og nedover det naturlige høydedraget.

Vegetasjonen kommer fort opp igjen, og skjøtselen av røysa fortsetter. I dag følger særlig firbeinte kulturarbeidere opp dette arbeidet. De siste somrene har ivrige geiter beitet på og rundt gravrøysa, og bidratt til at vegetasjonen holdes nede.