Hverdagsliv i vikingtiden

Åse hiver etter pusten idet hun kaster seg ned bak en stor steinblokk. Alt er stille. Unntatt lyden av hennes egen, rasende puls. Lungene skriker etter luft.

Hva var det? En gren som knakk? Fottrinn? Hun fikk et forsprang på krigeren da han tok et feilsteg oppe ved fossen, men han vil snart ta henne igjen. Hun kryper rundt steinen for å se om hun kan finne en fluktrute. Bak seg hører hun med ett en stemme. Hun snur seg og ser ham sikte på henne med buen – hennes siste time er kommet. Plutselig skjærer den gnagende lyden av neverluren gjennom luften – signalet! «Jeg tok deg til fange, din stygge trell!» roper Orm. «Neheei, det gjorde du ikke!» geiper Åse. To par små føtter piler nedover lia mellom lyngen og de siste sommerblomstene. Søsknene fortsetter småkranglingen, de dulter til hverandre og ler hele vegen ned til tunet, og bytter på å jage hverandre.

Nede på gården har unger i alle aldre kommet til fra forskjellige hold, lyden av neverluren betyr samlingsstund. De er mange unger, arbeidsfolk, husfolk og treller på en gård, og alle har sine oppgaver for at driften skal gå rundt. Husfrua står med ungeflokken og trellungene rundt seg og fordeler oppgaver. Jentene skal hjelpe til med linet i dag, det må bæres ned og bløtlegges i lindammen, slik at de trælete stenglene brytes ned til mykt fiber de kan spinne og veve tøy av. De to eldste guttene får beskjed om å sale opp hesten og reise ned til slåttemyra med nyslipte ljåblad og matkister og hjelpe karene der med hesjingen. Orm og Åse må opp til vatnet og sette garn. På hjemturen skal de innom en av gårdene som ligger lengst oppe og få surmelk og rømme med hjem. Med seg får de kald, kokt saltfisk som nistemat.

Leken fortsetter på tur opp til vatnet. De må trå varsomt – Åse er ganske sikker på at hun så en jotun oppi ura. Orm mener bestemt det var Loke selv! Innen de når fram har de med sverd og kjepper bekjempet både troll og urkrefter, hverandre og dessuten nedlagt en hel villreinflokk – nå må de sørge for fisken. Orm legger merke til at en av de trinseforma garnsøkkene trenger å repareres. Steinen i midten som gir søkket akkurat rett tyngde har falt ut. Med kniven han har i beltet tar han never av en bjørk som han bruker til å flette inn en ny stein*. Nå er garnet klart og kan settes ut. Sola har gått ned og myggen forsyner seg hissig av de to som stiger opp i båten. De blir enige om å gjøre seg fort ferdige. De får sove på den tomme finneboplassen i natt. Neste morgen trekker de garnet og ferden går hjemover igjen med fisk, og etter hvert rømme og surmelk.

På turen hjem treffer de fremmedfolk med kløvhester på vei i motsatt retning. De hilser høflig. De er vant til å treffe ukjente folk langs vegene. Det kommer stadig folk fra daler, kyst og over fjellet til møtestedet på Vang. Antagelig har de vært hos faren og byttet til seg reingevir som de skal ta med ned til kaupangen på Nidarneset. De som kommer langveisfra bruker noen ganger å ha med merkelige ting når de gjør byttehandel. Barna elsker å se hva de fremmede kommer med – spenningen gjør at de setter inn et ekstra gir på nedfarten. «Kom igjen, lillebror! Sistemann ned på tunet er en trellfis!»