Gravølet på Vang i Oppdal

Alv på Vang er død. Storbonden var i en mannsalder en lederskikkelse i fjellbygda. Tradisjonen tro forbereder gården seg til gravøl. Et gjestebud med overflod av den beste mat og drikke til ære for avdøde. Festen og måltidet binder folkene tettere sammen. Og viser at livet går videre. Sønnen Erling skal overta sin fars rolle i rekken av stormenn.

Gravølet handler om å hedre den døde og det som har vært. Men det er også en gylden anledning til å forme framtida. De siste åra har Torbjørn Skafte, stormannen i Orkdal, skapt problemer for høvdingen på Vang. Torbjørn sitter på Hov og styrer all skipstrafikk ut Orkdalsfjorden mot Nidaros. Han krever stadig større skatt av transporten etter hvert som handelen øker og han ser rikdommen som ender opp hos Oppdalsbøndene. Alv holdt tilbake, sta og stolt som han var. Nå når Alv er borte, tenker ikke Erling å kaste bort tiden. De eldre tenker på fortiden, de unge ser framover mot en ny tid og nye muligheter. Farens gravøl blir sjansen til å glatte ut den gryende konflikten. Torbjørn skal få en demonstrasjon av oppdalingenes storhet og rikdom.  

Gravfeltet er opplyst av flammende fakler når Torbjørn kommer langs ferdavegen fra Orkdal. På avstand ser han at det står små neverkar med kjøtt, smør og øl på haugene. Offergaver til forfedrene. De er levende tilstede på kvelder som dette. Det er en mektig stemning blant de mange hundre haugene på det store gravfeltet. I skyggene fra de tente faklene kommer forfedrene til syne mellom busker, trær og steiner i små glimt, og minner folk om at det som har vært, skal bestå. 

Mange mennesker er samlet for å ta del i gravølet. Det er sju dager siden Alv forlot de levendes verden. I kveld deles hans siste måltid mellom frender og slekt. Treller bærer frem store fat med ferskt svinekjøtt, flesk, salta og røykt kjøtt, villfugl og leiver av lyst brød. Og selvfølgelig reinkjøtt i overflod. Det lukter søtt av kannene med sterk mjød og øl krydret med urter, pors og tyttebær. Torbjørn kjenner igjen mange av de fremmøtte. Husfrua Magnhild, og søsknene til Erling. Flere av finnene er her i sine fremmedartede kofter, og Toftebonden fra andre siden av Dovrefjell. Men det er også en mann og en kvinne der han ikke drar kjensel på. Erling ler høyt av noe mannen sier når han kommer gående. Han hører på talen at de kommer vestfra. Driver Erling og knytter kontakter på annet hold? Har han tenkt å sende varene vestover, ned Sunndalen? Han klarer ikke helt å fri seg fra uroen som vokser. Erling er tydelig en ambisiøs mann med forbindelser i flere retninger. Torbjørn forstår at dette gravølet ikke bare er for Alvs skyld. Erling kommer ham i møte, smilende mot sin frende og ønsker ham velkommen med et horn fylt av mørkt øl. Torbjørn tar imot ølet, til Alvs ære, og til Erling; en stilltiende innledning til forhandlingene som vil komme.