Gravfeltet på Vang

Å gravlegge en person i vikingtida var en offentlig begivenhet som alle deltok i. Gjennom ritualer og gravas plassering i landskapet ble slekta, de levende og den dødes status markert. Graven skulle synes og vi finner dem på høyder, nær bebyggelse eller langs veger. For Vangfeltet var nærheten til de viktigste veiene gjennom bygda avgjørende. Gravfeltet er langstrakt og ligger i ei slak li langs den viktigste ferdselsåra som kommer sørfra opp mot Vang. På Vang krysser den vegen som går vestover mot Sunndalsøra. Vangfeltet lå i det viktigste vegkrysset. Gravenes skulle ses av de forbipasserende.

Vangfeltet er det største gravfeltet vi kjenner til i Norge og gravskikken på Vang skiller seg fra det som er vanlig i yngre jernalder andre steder i landet. Der hadde hver enkelt gård sitt eget gravfelt. På Vang må mange gårder har sognet til samme gravfeltet. Det er et grendegravfelt. Vi kjenner to mindre grendegravfelt i Oppdal: på Rise og på Strand. Disse gravfeltene ligger i et avgrenset geografisk område. De avspeiler en felles tradisjon hvor ett gravfelt ble brukt av mange enkeltgårder i et større område.

Hvorfor samlet oppdalingene seg i en kollektiv gravfeltpraksis? Hvilke forhold har gjort at de har opptrådt i fellesskap? For å klare visse oppgaver? Et fellesskap i livet som gjenspeilet seg i døden? Å stå sammen må ha vært viktig overfor ytre utfordringer som krig. Å organisere kommunikasjon over Dovre, ned til Sunndalen eller over Nordskogen til Trondheimsfjorden var og en oppgave som måtte tas på alvor. Men hvis vi ser på næringsveger som har krevd samarbeid, er reinfangsten helt sentral. I jernalderen begynner man å bygge sammenhengende fangstgroper for rein. Et slikt system går fra nord til sør tvers over Dovre og består av over 1000 graver. Et annet med over 300 registrerte graver går fra Oppdal til Fagerhaug. Dette er en fangstmetode som har krevd omfattende samarbeid der kanskje hele bygda måtte delta. Er det slike samarbeidsprosjekt som har avfødd et samhold også i døden?