Gjæsling-Sara

Det er julekveld med mørke og snøkav. Sara Olsdatter står på Nakken og speider etter skip i nød. Farvannet rundt Sør-Gjæslingan er urent, og i sør kan hun skimte et skip fullstendig ute av kurs. Hun kaller på mannskapet sitt, og de seiler straks ut.

Skipet i nød er den savnede Sverdrupsjekta. Sara går om bord i jekta som los, det er høy sjø og storm i kastene. Hun kjenner at håret blir kliss bløtt under lua; «nå går det vel rett til bunns med oss» tenker hun, da en stor bølge slår inn over jekta hans Sverdrup. Men jekta kommer seg opp igjen, og Gjæsling-Sara fører handelsjekta til Georg Sverdrup over Folla, fra Sør-Gjæslingan til Rossøya i Nærøy. Ferden ender godt og ei seng står oppredd til henne etter julematen. Da juledagen kom, stod senga urørt. Sara og mannskapet hadde reist hjem. De tok turen over Folla to ganger den julenatta.

—————————————-

Sara holdt lykta høyt, og sørget for at lyset på Nakken nådde så langt ut at sjøfolk kunne seile utenom Gjæslingan-sluene. Havet og grunnene her var ikke for småunger. Det ble sagt at hun var en av Norges råeste loser, og hadde reddet mang en mann fra å drukne på sjøen. Og mannskapet som fikk hyre hos Sara Olsdatter, var godt fornøyde med en kvinne som høvedsmann. Hun var kjent for å være rettferdig i arbeidsfordeling og i betaling.

Hun var viden kjent, men alle historier har en slutt.  I sin tid ansett som den flinkeste og mest uredde fiskeren i Gjæslingan, endte Sara, som fattigfolk flest, sine dager på legd. Den dag i dag kan du av og til høre kommandering og bannskap fra badet på Tranås på Jøa, Sara Olsdatters rom på gammeldagene. Legenden om henne lever videre.