Gammelhagen ved Reinskloster

Rundt år 1220 kom 24 tyske nonner til gården Rein i Trøndelag for å etablere et kloster på stedet. Med seg hadde de hvert sitt asketre. Sammen plantet de trærne på den flate sletten nedenfor gården. I følge sagnet er det disse trærne som fremdeles står på sletta i dag.

Det er gode grunner til å tro at trærne faktisk stammer fra klostertiden, sagnet har vært levende på Reinskloster i flere hundre år. Men siden asketrær normalt blir rundt 200 år er trærne som står her i dag trolig stubbeskudd av de trærne nonnene i sin tid plantet.

Klostrene var kultursentra som sveiset Europa sammen til en kulturell enhet og de var bygget opp etter nøye planer, hvor også hagen utgjorde en viktig del. Her ble det dyrket urter og andre planter til bruk i mat og legekunst, men hagen var også til fryd, ved farge og duft, og et sted for ettertanke og refleksjon, som et paradis på jord. De ulike blomstene hadde gjerne en symbolsk betydning, som den uskyldsrene, hvite liljen eller martyrenes blod i de røde blomstene. Foruten å gi frukt var dessuten frukttrær symbolet på kunnskapens tre.

Middelalderens trehage omfattet ikke bare frukttrær, men også skyggefulle løvtrær. Her til lands ble særlig ask benyttet, og asketrær av svært høy alder finnes på både Halsnøy- og Utstein kloster. Trehagen ble benyttet til meditasjon og undervisning, og lå ofte for seg selv, som her på Reinskloster. Det å befinne seg ute i det grønne skulle ha en positiv og oppfriskende virkning på sinnet.

Asketrær ble dessuten benyttet i klostermedisinen. Ved å destillere askeavkok, askmitl, fikk man en olje som ble brukt som et effektivt middel mot mange plager som magesyke, ormebitt, blødninger og benbrudd.

Asketrærne i Gammelhagen på Reinskloster har vært plantet helt regelmessig med 24 trær i firkant og 2 trær i midten.  Avstanden mellom trærne er ca 4 meter, og ennå i 1960-årene var hovedformen i behold som en nesten kvadratisk plantegning. På folkemunne ble de to trærne i midten kalt abbedissen og priorinnen.

Ideen om at hagen skulle være ordnet i et fast mønster var rotfestet i middelalderen. Symmetri gav orden og den regelmessige firkanten var idealformen. Trærne lå snorrette på en rad, ofte med en kontrasterende, åpen og flat blomstereng ved siden av. Innimellom trærne var det stier og sitteplasser. Om det har vært slik på Reinskloster vet vi ikke, men man kan tenke seg at her nede har nonnene hatt et friområde hvor de kunne drømme seg bort til et annet sted, kanskje så langt som til himmelriket.