Brannen i Nærøykirka i 1847

Tre ganger brenner Nærøykirka. Siste gangen er i 1847. Nordveststormen herjer, lynene flerrer himmelen og tordenen ruller. Fra prestegårdens kjøkkenvindu stirrer sogneprest Iversen urolig ut i natta på kirka som lyser opp i lynglimtene. Gråtende og redde småunger klamrer seg til tjenestejentene, og prestens halvvoksne sønn følger engstelig faren på hans hvileløse vandring rundt i rommet. Klokken halv fire om natten slår lynet ned i kirka. «Gud hjelpe oss ytrer presten. Sønn, løp alt du makter, varsle alle drengene! Kirken og skattene der inne må reddes!»

Brannen som følger er et inferno. Likene etter de tidligere prestene på Nærøya, som ligger i kjelleren under kirken, går opp i flammer. I stormen har folka på prestegården et svare strev med å komme fram for å prøve å slukke brannen og redde det de kan av gjenstander ut fra kirken. Vann fra bøtter og spann blir kastet på ilden, presten peker og gir ordrer, men oppgaven er umulig i den kraftige brannen.

Svarte av sot, hostende og sammenkrøket, kommer drenger og tjenestejenter ut fra det brennende infernoet med malerier, døpefont, sølv og en lysekrone. Kvinner løper til med kluter og tepper for å lindre plagene. Det nytter ikke. En dump klang fra
kirkeklokkene lyder idet de raser ned gjennom tårnet og treffer gulvet.

Trist og oppgitt sitter sogneprest Iversen inne på kontoret sitt i prestegården og skriver i kirkeboken for Nærø. Han skriver om maleriene, om altertavlen, om prekestolen og om de to kirkeklokkene som gikk tapt i brannen. Men også om hvordan de klarte å redde fem malerier av Nærøykirkas prester, sammen med sølv, døpefat, messehagel og en flott lysekrone.

Tilbake står massive steinmurer. Tak og treverk er borte. Den flotte kirken fra begynnelsen av 1100-tallet er en ruin.