Året er 1887. Johan Bojer er 15 år og nykonfirmert.

JOHAN:
Koffer gret du mor?

RANDI:
Jau, det her va den siste konfirmasjonen i Reinskirka. No bygge dem kirke på Føll og dit klare itj æ å gå. Og det e så langt te Føll at vi høre ikke kirkeklokkån heller. Å,
da blir det stusselig i grenda. Tenk dæ Johan, julaftan uten å hør kirkeklåkkan ringe jula inn. Nei, det bli trist.

JOHAN:
Det e da itj sekkert at kirka blir reve, mor.

RANDI:
Jau, kommu’n har itj peng te å hold istand to kirka.

JOHAN:
Det kan da snart bli bygd ny kirke på Rein.

RANDI:
Å nei Johan, det e ingen som har peng te det.

Mor Randi fikk rett. I 1888, året etter Johans konfirmasjon, ble kirka på Rein revet. Ei ny hovedkirke var blitt bygget på Føll, mere sentralt beliggende for den store menigheten. Tømmer, søyler og dekorasjoner fra kirka ble solgt på auksjon og gjenbrukt i fjøs og uthus rundt i bygda. Altertavla fra 1692 og de gamle kirkeklokkene ble flyttet til nykirka på Føll.

Men også den unge Johan skulle få rett. Det ble bygget en ny kirke på Rein, som en tro kopi av den gamle tømmerkirka. Kirka ble reist i 1932 og bak byggingen stod Johan Bojer selv. Bojer hadde med bøker som «Den siste Viking» og «Vår egen stamme» blitt en suksessrik forfatter og ville gjerne gi noe tilbake til bygda der han vokste opp.

24. august 1932 ble «Bojerkjerka» innviet og mor Randi, hun som hadde grått over at kirkeklokkene aldri mer skulle høres i bygda, ringte nå selv inn til høytid i kirka.