«Og hoi! Tåka kom brått på, og har lagt seg tett. At han skulle ut å fiske akkurat i dag, men han trengte noe å leve av og garna måtte trekkes. Fiskeren holder hardt i roret. Her gjelder det å styre riktig. Han ser knapt sin egen båt snart. Hvor er han egentlig? Med ett hørtes noen tunge, taktfaste klokkeslag. Å, hvilken kjærkommen lyd. Fiskeren styrer etter lyden fra tåkeklokka. Skal sjå æ kjem mæ heim til kvelds i god behold! »

I storm, snøfokk og tett tåke var tåkeklokker og fyr livreddende. Folk på kysten hadde sjøen som arbeidsplass og reisevei, og for drøyt 100 år siden var båten kilde til liv og vekst i Stadsbygda. Selv om farvannet utenfor Stadsbygda er forholdsvis rent, gjorde den utstikkende odden at skipene her måtte gjøre en betydelig kursendring før de seilte videre innover fjorden. Og når tåke eller snøfokk gjorde det umulig å se fyrlykten på Rødberget, var det den taktfaste, malmtunge lyden fra tåkeklokka som ledet båtene på rett vei forbi neset.

Ute på kysten ville en slik tåkeklokke være til liten nytte, der kan sjøbraket overdøve klokkeslagene helt, men her inne i fjorden var klangen på Rødbergsneset en velkjent lyd om skodda lå tett og stormene herjet på vinterstid.

Museet Kystens Arv i Rissa eier Rødberg tåkeklokke. Tåkeklokka representerer et særegent, men likevel naturlig innslag i museets arbeidsfelt. Museet er det eneste i landet med aktivt båtbyggeri og med formidling først og fremst knyttet til båter og segling.

«Klokka slo hvert tiende sekund, og der så han den kjente moloen, og der så han tåkeklokka. Fiskeren kom seg inn i havna, og i tankene sendte han en stor takk til tilsynsmann Ole Røberg som hadde trukket opp loddet til klokka hver tredje time i ettermiddag. At han fikk til å sove om nettene på den vesle brisken inne i tårnet mens klokka slo, var for ham et under, og en kjærkommen egenskap.»