Tenk deg at ei dør i tiden åpner seg foran deg. Går du gjennom, reiser du ti tusen år bakover i tid.

Det første du legger merke til er den stramme røyklukten fra et lite bål. Rundt de knitrende flammene sitter barn og gamle, kanskje deres besteforeldre. De venter på at de voksne skal komme tilbake fra fangst. De har vært borte mange dager nå.

Noen av de eldre barna holder utkikk fra bergknausene. De speider utover havbassenget mellom holmer og skjær. Kommer de ikke snart?

Et rop! Noen har fått øye på båter ved de ytterste holmene.

Selfangerne vender endelig hjem. Har fangsten vært god? De skinnkledde kanoene nærmer seg. Spenningen utløser seg i jubelrop. De sleper en hel kano full av store, feite seler. Mat til alle i lang tid framover, og gode skinn til å lage klær og telt av.

Ikke lenge etter sitter familien samlet rundt ildstedet. De steker fisk over flammene, og de voksne lærer barna å flå selene, og skille spekket fra kjøttet, ved hjelp av skarpe flintredskaper.

Livet ved kysten har alltid vært en balansegang mellom overflod og nød. Men i steinalderen bodde kystfolket midt i et rikt matfat. Havet bød på en overflod av fisk og sel. Lenger inn i landet beitet store reinflokker.

I det sola går ned i havet i vest legger steinalderfamilien seg i teltene sine for å sove med fulle mager, og en visshet om at de har mat i lang tid framover.

Mørket faller på, og du forlater denne tiden og dette livet som er så annerledes enn ditt eget. Du går tilbake ut døra, fram igjen til din egen tid.

[mapsmarker marker=”1″]