Vikingtokt

En frisk maidag på midten av 800-tallet glir en rekke langskip stille oppover elva Shannon i hjertet av Irland. En kraftig, lutrygget kropp står i baugen og loser skipene oppover den brede vannveien. Vikingenes skip har høy kjøl og kan segle eller ro i de grunneste farvann, og nå har de tilbakelagt milevis med frodige, grønne elvebredder. I sine unge dager var Ivar Gråbein med på mange tokt langs kysten og innover elvene. Nå er han gammel, og kan ikke lenger svinge sverdet. I stedet tilbyr Ivar sin tjeneste som båtbygger, los og kjentmann for mennene fra hjemlandet på jakt etter store rikdommer. 

19 år gamle Egil er spent – dette er hans første virkelige tokt. Det flate, grønne landskapet står i sterk kontrast til de ruvende, grå fjellene som omkranser hjembygda. På en slak høyde på østsiden av elvebredden skimter han en stor samling bygninger av stein og tre som nærmer seg. Han har sett røyken fra de mange pipene en stund allerede. Ivar peker: «Der er det – Clonmacnoise!» Et høyt, utskåret steinkors troner foran bygningene. Klosteret ligger ved korsvegen som knytter landet sammen i alle himmelretninger. Et samfunn for læring, håndverk og handel i allianse med den lokale kongeslekten har vokst fram rundt det religiøse senteret. På ferden oppover elva har Ivar fortalt Egil om de mange irske småkongedømmene som kontrollerer hver sin del av den grønne øya. De evner ikke å yte felles motstand mot hedningene fra nord. Tvert imot. For rivaliserende konger er vikingenes herjinger ofte til fordel. Og vikingene vet å utnytte irenes interne kniving.

Egil og flere fra nabobygda har sluttet seg til hærferden. De unge mennene er sultne på rikdom, og ære og prestisje. De har sett skattene andre har bragt med seg etter å ha vært i viking. Egil har fire eldre brødre og ingen utsikter til selveid, dyrkbar jord hjemme i den karrige fjellbygda. Han må selv forme sin framtid. Krigeridealet som råder, blandet med en god porsjon eventyrlyst, har sendt dem ut i verden. Fortellingene om kirker og hellige rom fulle av de mest praktfulle kunstskatter vest i havet, til ære for en Gud som ikke tillater sitt presteskap å ta til våpen, ble for fristende. De vil plyndre alt som menn kan bære mellom seg – kunstgjenstander, edle metaller og treller. Adelsmenn og geistlige kan være verdt sin vekt i løsepenger. Det de ikke kan omsette, legger de øde bak seg. 

Svak knirking fra tauverk og drypping fra årene hinter lite om det brutale som snart skal skje. Egil kjenner pulsen stige. Han holder omkring hjaltet på sverdet som henger i beltet. Det er tungt, skarpt og kostbart. Han måtte ut med alt sølvet han hadde, og 12 reinskinn sist sommer på kaupangen i Ribe. For første gang skal han bruke det til annet enn å imponere jentene med! Han tenker spesielt på Sigrid, som ikke ville han skulle dra. Hun skal få se ham vende tilbake som en ærefull og rik kriger.

Det myldrer av fortvilte mennesker mellom de mange bygningene. Noen flykter, gjemmer seg. Andre sitter på knærne med hendene foldet. Munkene husker så alt for godt, dette er ikke første gang de har besøk av brutale overfallsmenn fra nord. Grusomme historier om flåter av skip som dukker opp fra intet, og forsvinner like fort. Tilbake ligger de hellige rommene tomme eller ødelagte. Blodige mennesker og brente hus. Et jærtegn fra Gud? Er vikingenes herjinger tegn på at dommedag er nær? For munkene i Clonmacnoise fortoner dette seg som sannhet.