Valseidet – Gravskikk i jernalderen

Gravene i jernalderen er en vrimmel av variasjon. De er runde, firkantete, stjerneformete og lange. De er røyser, jordhauger eller groper i bakken. De er store og ruvende, små eller ingenting. Noe av variasjonen kan tilskrives nye moter og impulser utenfra. Noe forteller historier om den døde. Noe er historier om de etterlatte som bygde grava og det samfunnet de levde i. Noe er fortellinger om livet og døden og om overgangen fra levende til død. Døden har alltid vært forbundet med religion og tro. Måten vi behandler våre døde på forteller om hva vi tror på og hva vi verdsetter.

Jernalderens gravrøyser og hauger forteller oss at slekt og forfedre spilte sentrale roller i det vi kaller en forfedrekult. Gravene viste tilhørighet og eiendomsrett til et område. Forfedrene i gravene voktet over landskapet og folk og fe på gården. Forfedrene var til stede i hverdagen, fortid og samtid var vevd inn i hverandre. Landskapet tilhørte både de levende og de døde. Dyrkingen av forfedrene ser ut til å ha vart fram til kristendommen kom til landet og for alltid endret gravskikkene.

Men kanskje troen på folket i haugene ikke forsvant likevel? Fram til langt inn på 1900-tallet ble mange av de gamle gravhaugene og – røysene behandlet med ære og respekt, uskadd gjennom århundrer. Folk var kanskje redde for gjengjeldelse hvis gravens fred ble krenket, du skulle ikke irritere og forstyrre «haugfolket» som bodde i de gamle gravminnene. Professor i arkeologi Haakon Shetelig forteller tidlig på 1900-tallet om en stor og vakker haug med prektige høye trær hvor «aldri en kvist ble skåret eller gresset slått». Da den siste av den gamle slekta solgte gården, måtte den nye eieren love å ikke røre gravhaugen. I hedensk tid var det vanlig å ofre på gravhaugene og til langt inn i vår tid var det vanlig å sette ut mat og drikke på mange hauger og røyser. Kanskje er alt dette spor etter en gammel forfedrekult som til langt opp i vår tid gjorde seg gjeldende i folks handlinger og holdninger?