Nygarden i Hemne – en gang på 600-tallet

Det hadde begynt med en vår som aldri kom. Himmelen var mørk og dyster, solen klarte ikke å trenge gjennom skyene. Det var kaldt og kornet nektet å spire. Fisken i fjorden forsvant. De hadde ofret øl til haugboerne, kjøtt til gudene, til og med det lille de hadde av edelt metall hadde de lagt ned i et tjern. Dyrene ble magre, det samme ble folkene. To voksne, tre barn.

Så kom sykdommen. Flere i grenda ble rammet, noen av dem døde etter kort tid. Da yngstejenta også ble rammet av sykdommen hadde de tatt det vanskelige valget. Å forlate gården, og søke hjelp og trygghet lengre nord. Eldstegutten husket til det siste dagen de dro ut fjorden med fullastet båt. 

Det som en gang var en velbrukt sti, ligger gjengrodd og øde. Ikke mange vet at den ligger her. Roald hadde kommet fra sjøsiden, og fulgt den så godt han kunne ut fra minnet. Det var nesten en mannsalder siden sist han var her. Den gangen hadde han hatt følge av bestefaren, som da var omtrent så gammel som han selv er nå. Vel oppe på platået må han sette seg og puste før han tar både utsikten og synet av gården inn over seg. 

Utsikten er for så vidt ikke så mye å skryte av lengre, skjult bak krattskogen som har inntatt de tidligere åkrene. Men fortsatt er åkerreinen så vidt synlig, og noen av haugene stikker opp av gresset som små øyer. Men hvilke som er rydningsrøyser og hvilke som er gravhauger er ikke godt å si.

Husene står ikke lengre. Tømmeret er råtnet og veggene kollapset. Gress og lyng dekker tuftene, og opp av ildstedet, som en gang var husets hjerte, vokser nå ei rogn. Forrige gang han var her var det fortsatt mulig å gå inn i husene, selv om forfallet var godt på vei allerede den gangen. 

Dette var gården bestefaren vokste opp på, sammen med sine to søsken. Ikke stor, men en gang besto den av to hus og innmark som gav godt med korn. De hadde dyr på båsen og det var mye fisk i fjorden. Jorden ble brutt og dyrket første gang av deres forfedre, og gudene hadde sett med velvilje til dem hvert år. Helt til bestefaren var rundt 8 år. Året uten sommer. Året da sykdommen kom.

Valget de hadde tatt den gangen berget dem. Med hjelp fra slektninger fra rikere landbruksbygder hadde de klart å rydde en ny gård. Men fortsatt sto de i gjeld, generasjoner etter. Nå var Roald tilbake på bestefarens gård for å forsøke å bryte forbannelsen. I lommen har han en gullring han fikk av bestefaren på dødsleiet. Bestefaren innrømmet at han hadde gravd den opp fra en av gravhaugene på gården da han var liten. I alle de årene som var gått, var han redd han hadde forårsaket ulykken. Roald tror egentlig ikke på sånt, men nå er det på tide å grave gullringen ned i haugen der den hører hjemme og se om det hjelper.