Valseidet – De dødes landskap

I jernalderen, for 1500 år siden, går en kvinne mellom gravrøysene med spedbarnet sitt på armen. Barnet er sykt, pannen er brennhet av feber. Kvinnen trenger råd fra sine forfedre. Hun snakker til dem og vet de kan høre henne. Hun ber dem hjelpe henne og datteren hennes. Kvinnens mor er begravet i en av røysene. Det samme er hennes mormor. Kvinnens lille datter er den yngste i en ubrutt rekke kvinner. Mødre og døtre, ledd etter ledd langt tilbake i tid.

Kvinnens mor bor i gravrøysa. Det er ikke like lett å snakke med henne og få hennes råd nå som da hun levde. Det er en avstand mellom de levende og de døde, og ikke alle levende mestrer kunsten å lytte til sine forfedre. Kanskje må hun la dem være i fred når hun har fått sitt råd. Forlate dem igjen, la dem være alene i røysene.

Barnet friskner til. Sover natten gjennom og våkner blid med en sunn glød i de små kinnene. Feberen er borte. Forfedrene har holdt sin beskyttende hånd over kvinnen og barnet.

Huset og gården tilhører de levende, mens gravrøysene er de dødes bolig. Forfedrene bor i røysene, de gir eiendomsrett til landet og viser kontinuitet og kontakt mellom tallrike generasjoner. De som en gang ryddet, bosatte og bygde landet er til stede og passer på at nye generasjoner tar godt vare på det. Gravplassen er et sentralt sted i jernalderens religiøse landskap. Forfedrekulten er viktig i religion og ritualer. Døden er like naturlig som fødselen. Landskapet tilhører de levende og de døde, vevd sammen i tid og rom.

Gravrøysene på Valseidet er store, godt synlige og ruvende i landskapet, imponerende minnesmerker reist over kjente og kjære i en for lengst forsvunnet tidsalder. I nærheten, rundt fjordarmen Koet, ligger gravrøysene på toppen av alle nes og bergkoller og på alle egnede holmer og skjær ute i fjord og fjordarm. Røysene henvender seg mot vannet. Fra sine boliger i gravrøysene kunne forfedrene skue ut over fjordarmen. Koet ble nok oppfattet av de levende som et landskap som tilhørte de døde, som en hellig fjord omgitt av bosteder for de døde, et sakralt sted i fortidens religiøse landskap. Gravfeltet på Valseidet er porten inn til den hellige fjorden med religiøse og rituelle betydninger som for oss er gjemt og glemt i historiens tåke.