Viklem på Ørlandet
Ilden spraker godt i den overbygde steinovnen i det lille huset. Sigrid sitter nær varmen og spinner ull på håndtein. Hun spinner i en jevn rytme, setter fart på teina og nøster opp tråden etter hvert som fibrene tvinner seg sammen. Hun ser rolig ut, men innvendig er hun bekymret. Ute blåser en kald nordavind, men mennene som står i døråpningen ser ikke ut til å ense den. De diskuterer de siste måneders hendelser. Kan det stemme at Skjegge, storbonden på Opphaug, er blitt drept der inne i fjorden? Utenfor gudehuset på Mære? Jo, det hadde gått ord fra gård til gård om at liket hans skal fraktes til Austrått og haugen han skal legges i er allerede påbegynt. Sigrids mann var også på Mære, han er nok en av de som fører Skjegge hjem igjen. Hun retter en stille takk til gudene for at det ikke er hennes mann som skal hauglegges denne gangen.
Menn og kvinner har i generasjoner blitt gravlagt i store røyser eller jordhauger, sammen med utstyr og praktgjenstander de trengte i det neste livet. Fra døråpningen til grophuset kan hun se rett bort på haugen til sin forfader. Den døde lever i haugen, og er bra å ha når hun trenger råd. Bare hun passer på å blidgjøre haugbonden selvfølgelig. Sigrid er nøye med å bære ut mat og mjød til ham i disse urolige tidene. Haugbonden var den første som ryddet gården, og hun som kan følge sin blodslinje tilbake til ham har rett til å bo og bygge her.
Mennene trekker inn i huset og lukker døren. De kommer bort til ilden og snakker med lave stemmer. Det sies at etter Skjegge ble drept på blotet, har Olav Tryggvason overtalt en rekke andre bønder til å følge en annen gud, Kvitekrist. Sigrid griper torshammeren av bly som hun har rundt halsen og klemmer hardt. Hun har hørt om Kvitekrist før, det er flere som følger han i bygdene rundt, men aldri om hun tør å forlate de gamle gudene!
—
Tusen år senere ligger fortsatt den enorme gravhaugen der. Viklemshaugen er en av de største gravhaugene i Sør-Trøndelag. Lisa betrakter den fra utgravingsfeltet rett vest for haugen, og prøver å se for seg hva som kan befinne seg inne i haugen. Den er tross alt større enn Oseberg! Hun vender tilbake til utgravingen av grophuset fra slutten av vikingtid igjen. Denne typen hus skiller seg fra andre hus fra vikingtid ved at de er små og delvis gravd ned i bakken. Hun har aldri gravd ut et slikt hus før, men har kjennskap til hustypen fra andre steder i Skandinavia. Derfor graver hun forsiktig, vel vitende om at det kan dukke opp mange funn i huset. De vanligste funnene er knyttet til tekstilproduksjon, og det ser ut til å stemme for huset på Viklem også. I toppen av nedgravningen fant hun nemlig et godt bevart spinnehjul. Lisa prøver å se for seg kvinnen som satt og spant akkurat her, for så mange år siden. Kanskje er hun begravet i den store gravhaugen?
Etter hvert som hun graver seg ned i husets historie dukker det opp flere funn som styrker teorien om et hus brukt i til produksjon av tekstiler. Lisa finner flere spinnehjul, vevlodd, nåler og nålebryner, og restene av et flott, overbygd ildsted. Ildstedet sørget for varme og lys i huset og ble nok også brukt når garnet skulle farges.
Mens hun graver vandrer tankene hennes stadig tilbake til den store gravhaugen. De som brukte grophuset var kanskje de siste som kjente til haugens hemmeligheter. Med kristningen av Norge ble gravskikken endret. Fra å begrave sine kjære i gravhauger, ble de lagt i vigslet jord. Det ble slutt på å legge ned gravgaver. Kirkestedet på Viklem kan ha blitt opprettet så tidlig som på 1100-tallet, så kristningen her skjedde fort. Lisa lurer på om det skjedde frivillig eller under tvang. Hun har lest i sagaen om Jern-Skjegge fra Opphaug som ble drept utenfor gudehuset på Mære. Han ville ikke la seg kristne. Hun fortsetter å grave ved det sammenraste ildstedet, og i et hjørne finner hun noe som gir henne gåsehud. Hun fjerner forsiktig jorden rundt den lille gjenstanden med graveskjeen og får frigjort den. Hun tar den forsiktig opp i hånden og børster bort det siste av jord. I hånden hennes ligger en liten torshammer av bly.